I HIS4050 Historieformidling skal vi skrive en kronikk. Målet er visst å trene historiestudentene opp til å delta mer i samfunnet. Jeg har forsøkt å skrive en kronikk om laiv. Men jeg synes det var veldig vanskelig. Hvordan formulere gode argumenter? Hvordan fylle de påkrevde 1000 ordene uten å gjenta seg selv. Når man skriver kronikker skal man jo gjerne bruke de beste poengene med en gang. Avislesere leser sjelden hele teksten. Da ble det veldig vanskelig å få driv i teksten! Men det var veldig deilig å skrive uten henvisninger og referanser. Dette er et førsteutkast som jeg nettopp har levert. På fredag kommer det en kronikkredaktør og holder forelesning og han skal lese igjennom kronikkene våre før forelesningen. Så jeg vil nok få en tilbakemelding. Hva synes du?
Laiv
– den levende historieundervisningen
Av Marit Styx Andersen
Hvordan
ville du likt å reise i tid? Ta på et kostyme og bli kongen i et middelalderrike,
eller Eidsvollsmann?
Laiv er en form for rollespill der deltakerne har på seg
kostymer og spiller roller over en viss tidsperiode. Man spiller ved å
improvisere og det kan minne litt om teater uten manus. Deltakerne forbereder
seg godt på rollen sin og når spillet starter går de inn i rollen sin og
spiller denne gjennom hele den perioden laiven varer. Gjennom å delta på laiv
øker deltakerne sin forståelse for historien og de får en større grad av
empati. Dette er en av de ferdighetene elevene i den videregående skolen skal
oppøve. Empati defineres som en
intellektuell disiplin hvor eleven lærer å sette seg i en annen persons
stilling og vurdere situasjonen ut fra denne personens fysiske valgmuligheter,
verdimålestokk og tenkemåte.
Å delta på laiv
er å ta et steg inn i det eventyret historien er. Man leser seg opp på den
tiden laiven er satt til og på den rollen man skal spille. Så går man inn i
rollene og spiller rollen, uten manus, gjerne over flere dager uten pause. Da
får man en utrolig opplevelse av nesten å bli rollen sin. Dette skjer selvsagt
ikke uten sikkerhetsregler og våpnene man bruker er laget av ulike
plastikkmaterialer. Deltakerne legger ikke helt fra seg sin egen person, men de
har den liggende i bakhodet et sted mens den historiske figuren har fokus. Som
dronningens fremste rådgiver har jeg trøstet en sørgende middelalderdronning,
som kokke på et vertshus har jeg strevd med å lage tidsriktig mat og som
kjøkkenjente på femtitallet har jeg pleiet omgangen med KGB-agenter. Hvorfor
kan man ikke gjøre slike ting i klasserommet eller på klassetur?
Til tross for
stadige endringer av læreplanene i historie i retning av en ferdighetsorientering,
er undervisningen altfor ofte preget av lærerforelesninger der læreren
forteller historien om fortiden, trekker linjer og vurderer. Lærere jeg prater
med forteller at de opplever at de ikke har tid til ferdighetstrening når de
først må sørge for at elevene kan nok faktakunnskaper til å forstå
ferdighetstreningen. Men jeg ser ingen grunn til at elevene ikke lærer
faktakunnskapene når de øver på ferdigheter. Historiefaget er en uttømmelig
brønn av faktaopplysninger! I prinsippet har man aldri nok tid.
Verdien av å gå
i dybden på den måten man gjør når man deltar på en laiv er stor. Jeg tror
elevenes opplevelse av hvor givende det kan være å lese seg opp på en spesiell
periode ikke bare gir dem en følelse med hvor mye informasjon som finnes om de
ulike tidsperiodene, men også motivasjon til å arbeide med det. Ved å være en
annen person over en tidsperiode og spise og kle seg som den personen, erfarer
elevene historien på en annen måte enn de gjør i klasserommet. Men det blir jo
selvsagt aldri en autentisk tidsreise. Elevene vil alltid ha sitt eget
verdigrunnlag og sine egne normer i bakhodet. Men ved hjelp av godt forarbeid
vil de få større muligheter til å forstå at andre personer i andre epoker
tenkte annerledes og hadde andre verdigrunnlag og erfaringer enn dem selv.
Det å variere
undervisningen vil alltid være en utfordring. Men resultatet er ofte motiverte
elever og læring. Dersom elevene skal få den ferdighetstreningen de trenger
kreves det at vi lærere bruker varierte undervisningsmetoder og utfordrer dem
på andre måter enn ved tavleundervisning.
Jeg skriver
masteroppgave om hvordan laiv kan øke elevenes empatiske kompetanse. Etter å ha
testet empatinivået til en gruppe laivere som deltok på en av laivene mine og
oppdaget at de var svært bevisste, ble jeg interessert i å finne ut om dette
var mulig å gjennomføre med en skoleklasse. Denne våren lager jeg en liten
minilaiv for klassen min på Vg2. Jeg vil se om det er mulig å oppnå økt
empatisk forståelse når man bare spiller rollen i to økter. De får noen ukers
forberedelse der de skal finne ut mest mulig om personen de skal spille, de
skal skrive dagbok og presentere personen for klassen. Så skal vi ha en debatt
i klasserommet der alle elevene skal spille en aktuell rolle. Til høsten håper
jeg å få ta dem med på en helgetur.
En laiv kan både
være stor og liten. Man kan ha mye eller lite kostymer og man kan variere i
hvor stor grad elevene skal skrive rollene sine selv. Det viktigste er at man
legger opp til at elevene skal ”være” rollene sine og handle slik de mener
rollen ville handlet og gjennom rollens ”jeg.” Gjennom arbeidet med
masteroppgaven min håper jeg å finne ut effekten av en liten laiv kontra en
stor og kanskje også hvor mye kostymene og lengden på laiven har å si for
elevenes ferdighetstrening. Dersom du selv ikke har erfaring med laiv, men
likevel ønsker å prøve dette med elevene dine, kan du jo bare prøve deg fram!
Eller du kan ta kontakt med en laivgruppe via www.laiv.org
og få hjelp med arrangeringen.
Laiv er altså et
levende rollespill der elevene forbereder seg i en periode på forhånd slik at
de kan spille en rolle fra historien over en viss tidsperiode. Da får de en
egen erfaring med å være en del av historien og dette øver blant annet opp
elevenes empatiske ferdigheter. De lærer også mye detaljkunnskap om en
historisk periode og får trening i å finne og vurdere historisk materiale i
jakten på kunnskap om perioden. Det å delta på en laiv er også veldig morsomt
og kan helt klart være med på å motivere elevene til større innsats i faget.
Historiefaget er ofte framstilt som en stor fortelling, men det er også mange
små fortellinger og gjennom en laiv synliggjøres disse på en ny måte og elevene
får sin personlige erfaring med dette. Det er kanskje ikke helt som å reise i
tid, men muligens ganske nære?
Kommentarer
Legg inn en kommentar